Nordkooiks Kaspar

I dag var det klart for Kaspars aller første utstilling i Åpen Klasse

Jeg var utrolig spent og skalv som et aspeløv når vi kom ut i ringen litt over ni i dag morges.

Men nervøs hadde jeg ikke trengt å være.

Kaspar gjorde en strålende jobb,

og klarte faktisk å konsentrere seg om meg og ikke alt rundt Det hadde jeg ikke trodd.

Så nå er vi i gang, og innen slutten av neste år skal han være fullcertet!

For å ha et mål å gå etter

Resultatet ble

1kval, 1konk, CK, 3BHK og RES CACIB.

Tilbakemeldingen var nesten gjennomførende positiv

Bra størrelse, fint hode, bra farge og pels, korrekt front (?), vinkling kunne vært bedre, bra haleparti.

Sånn cirka. Ikke så lett å oversette akkurat.

Deretter så vi på masse agility og møtte på en hel haug med kooikere! Kjempegøy

Fikk sett flere kjente i agilitybanen også. Både søsken av Kaspar og noen fra hundeklubben.

Kjempemoro! I Hopp, klasse 2, mellom, var det 7 deltagere og 3 av disse er søsken av Kaspar

Marianne med Rossi og Mette med Meeko.

Alt i alt en strålende dag!

Og Kaspar kommer sterkt tilbake i romjulen, på utstilling i Letohallen.

Vi gleder oss!

Fikk for få minutter siden vite at John, pappaen til Kaspar er død.

Han hadde lymfekreft og ble avlivet for et par måneder siden, 25 august .

John skulle fylt 7 år i går, 1 november, så ble dessverre altfor ung!

Kaspar hadde hvertfall aldri vært så flott, hadde det ikke vært for pappaen sin.

Når en kooiker er sønn av nydelige Sabina og flotte John må jo resultatet bli bra!

Hvil i fred, John

Og takk. Uten deg hadde ikke Kaspar vært Kaspar.

Kaspar                                                        John

Dagen startet klokken 12, og vi stilte i nybegynnerklassen etter å ha drevet med agility i 6 uker. Var kun Kaspar og en til med mellomstørrelse som stilte i nybegynnerklassen.

Klubbkonkurransen var en helt uformell konkurranse i Eidsvoll hundeklubb.På første banen var det 10 hinder, med hopphinder, tunnel, møne og bom.

Første runden løp opp på tunnelen i stedet for igjennom. Når han først kom seg igjennom klarte jeg å tråkke skikkelig på ene forlabben hans, så Kaspar ga fra seg et høyt skrik. Men deretter fullførte vi feilfritt

Mamma klarte å forevige at jeg tråkket på Kaspar etter vi kom ut av tunnelen

Nybegynnerne fikk også prøve første banen to ganger. I andre runden snudde Kaspar i tunnelen, men fikk han fort inn igjen. Nesten en helt feilfri runde. Kjempefornøyd

Deretter var det Åpen Hopp for alle deltakerene.

Denne besto av 20 hinder. Mange hopphinder, to tunneler og slalåm.

Var spent fordi Kaspar ikke har klart slalåm på trening ennå.

Kom først feilfritt igjennom åtte hopphinder og en tunnel, før vi kom frem til slalåmen. Tok det litt saktere der. Men Kaspar klarte det den! Ble så glad!

Deretter kom det en vanskelig hopphinder-kombinasjon, og da gadd han ikke mer, så da forsvant han. Litt skuffet med en gang, men veeeldig fornøyd allikevel. Spesielt med slalåmen.

Fikk førsteplassen for mellomstørrelse i nybegynnerklassen, og trøstepremie for disking i Åpen hopp.

Alt i alt en utrolig flott og sosial dag

Tenkte jeg må fortelle om tatoveringen jeg tok 9.september.

Fra 9.september og resten av mitt liv kommer alltid Kaspar til å være med meg

For meg er tatoveringer noe personlig,

noe som betyr noe helt spesielt.

Jeg kunne aldri tenkt meg en sommerfugl eller tribal

fordi det er kult eller ser fint ut.

For noen kan det virke rart å ha tatovering av navnet og fødselsdatoen til hunden sin når man er 80 år gammel, og det er flere tiår siden hunden døde,

men Kaspar kommer alltid til å være en av de mest betydningsfulle i livet mitt.

Den dagen Kaspar ble forgiftet (17 juni 2008)

står som en av de aller verste dagene i livet mitt.

En forferdelig følelse når jeg skjønte at det eneste jeg kunne gjøre var å kaste på meg skoene, og løpe til dyreklinikken.

Det å ikke få kontakt med han,

og slite med å finne puls og høre pust var grusomt.

Jeg forsto at jeg ikke fikk gjort noen ting.

Jeg skjønte at det eneste som kunne hjelpe meg var dyreklinikken.

Jeg reddet han. JEG reddet livet til Kaspar.

Hadde det ikke vært for at jeg skjønte alvoret så fort hadde han vært død.

Hadde jeg ikke løpt til dyreklinikken hadde det nå vært ett år og nesten fire måneder siden Kaspar døde.

En utrolig fantastisk følelse når dyrlegen fortalte at jeg reddet livet hans.

Kaspar har gjort livet mitt bedre,

og det kommer han til å gjøre til den dagen han forlater meg.

Jeg oppdaterer altfor sjelden, dessverre.

En flott sommer er over.

En sommer som for Kaspar har bestått av bading, hytteturer og kos.

Denne helga er han med mamma og Idar på hytta i Rendalen,

mens jeg sitter hjemme og savner han.

På mandag begynner jeg og godgutten på agilitykurs!

Gleder meg masse det, og det er jeg sikker på at Kaspar også hadde gjort om han visste hva vi skal.

Her går livet som normalt og vi ser frem mot sommeren!

Kaspar har forlengst tatt sitt første utendørsbad for i år, og storkoser seg så fort vi nærmer oss vann han kan plaske i.

På hele Norges nasjonaldag er skatten min 1 år og 9 måneder. Store gutten!

Siste helgen i mai (29-31 mai) blir det valpehelg igjen!

Er så utrolig glad for at Brit lar meg komme og tilbringe en hel helg med henne og Kaspars nieser og nevøer som kom til verden 21. april.

Skal hvertfall oppdatere etter den helgen, det lover jeg dere

For en måneds tid siden var jeg så heldig å få et "ja"
når jeg spurte Brit pent om jeg kunne komme en helg å hjelpe til med valpene.
Dagene ble telt ned, og 10 oktober ble jeg kjørt opp til Moelv
av søsteren og hennes kjæreste.

Så godt å komme tilbake,
til stedet, til hundene, til lukten.
Lukten av valpene satt meg ett år tilbake i tid.
Når jeg var midt oppi det selv.
Ventetiden.
Den lengste tiden i mitt liv.
16 september 2006 ble mamma overtalt,
og 12 oktober 2007 var Kaspar hjemme.
1 år, 3 uker og 5 dager.
391 lange dager.

Min søster Hannah og hennes Eirik ble værende et par timer,
og etter de hadde dratt ble rundstykker inntatt,
mens fredagsprogrammene rullet over tv'en.
Hver og en valp ble kost med,
og favoritten sovnet en time på armen min.
Valpene kommer jeg tilbake til senere.
Rundt midnatt sovnet jeg,
med store forventninger om den følgende dagen.

Klokken 8 våknet jeg. Overraskende tidlig,
men var glad jeg fikk mer ut av dagen.
Jeg tuslet ned trappen, og ble møtt av det beste i verden.
Seks livlige, sjeleglade valper.
Ti på halv tolv var vi i gang. Første besøket sto på gården,
og Marco fikk igjen hilse på sin familie.
Noen minutter gikk før også Lena var på gårdsplassen,
for å møte sin etterlengtede Birk Thorvald.
Bordet ble dekket med kaffe og kaker,
og praten om valpene gikk lett.
Zelda var eneste jenta som fikk besøk denne dagen,
da hennes familie også parkerte bilen innerst i Kvisselvegen.
Det å se gleden til alle valpekjøperene,
se forventningene, og utålmodigheten på å få et nytt familiemedlem i hus
gjorde meg nesten misunnelig.
Men samtidig var jeg veldig glad for å ha min 1 år gamle Kaspar hjemme,
som kommer på innkalling, og hverken tisser eller bæsjer på stuegulvet.
Halv 4 dro de siste,
og noen brødskiver ble kastet innpå før det igjen kom besøk,
av et par som håper på valp fra neste kull.
Resten av kvelden gikk med til valpekosing, selvfølgelig,
samt tv-titting og spising av Brit's kjempegode pizza.

Søndagen startet for min del klokken 9. Utenfor valpekassen ble jeg sittende
i en time, før frokosten. Så ordnet jeg meg, mens småtassene passet på å sove litt.
To bur ble funnet frem, hvor Zelda, Tini, Marco og Birk ble satt i det største,
og Buster ble satt i det minste buret sammen med søsteren Kelly.
Alle valpene, Cherie, Sabina, Cazandra, Brit og jeg kom oss inn i bilen,
og tok turen ned til sykehjemmet hvor Brit jobber.
Valpene spant rundt på det glatte gulvet, og de aller fleste av beboerene
synes det var utrolig koselig med valpebesøk, og klarte ikke se seg mett på ungene.
Så fort vi la de inn i buret igjen, for å sette nesa hjemover sloknet de helt,
og våknet ikke før buret ble satt ned på gårdsplassen på Nordsveen.
Til og med under bilvasken på Shell sov de.
I halv ett tiden var det igjen tid for besøk.
Vakreste Kelly fikk besøk av mammaen sin,
som var helt bergtatt av jenta.
Etter et par timer var Kaspar tilbake -
tilbake til "fødestuen" som han på dagen et år tidligere flyttet i fra.
Mamma, Mads og Kaspar kom for å hente meg,
og selvom helgen hadde vært fantastisk,
var det godt å se igjen gutten i sitt liv,
verdens vakreste Kooiker, helt objektivt sett selvfølgelig!

Så rart å knytte så sterkt bånd til seks valper -
på så kort tid.
Så utrolig vondt det var å ta farvel,
og ikke vite om jeg noengang ser de igjen.
Så god følelse det var siste timene,
når jeg følte, i hvertfall innbilte meg,
at de hadde blitt litt kjent med stemmen min,
og reagerte når jeg snakket til de i valpekassa.
Så gøy det var å merke personligheten til hver og en,
bli kjent med de,
og se at alle var forskjellige,
og hver eneste var unik.
Så vanskelig det var å holde tårene tilbake,
når favoritten fikk den siste kosen.
Så utrolig mange tårer som rant når døren lukker seg bak meg,
og jeg satt meg i bilen,
og sovnet med tårer nedover kinnene.

Marco - Den flotte, tøffe gutten,
med et voldsomt temperament når han ble ivrig.
Klart det er gøy å sloss med søstrene vel.

Buster - Rolige, ivrige klumpen,
som nesten var et bilde av Kaspar som liten.
Med prikk på hodet og flotte tegninger i pelsen,
gikk mye av tiden med til å sove.

Birk Thorvald - Verdens flotteste Kooikergutt,
etter Kaspar selvfølgelig.
Dere som ikke ville ha han;
stakkar dere. Dere mistet noe fantastisk.
Gled dere Lena og Stian.

Zelda - Runde, søte bolla med piratøye.
Veide mest av alle,
og var Marcos trofaste slosskamerat.
Selskapssyk som få.
Pep mer enn hele kullet hadde klart til sammen.
Og dermed fikk hun jo kos. Hvem kan motstå
ett brunt og ett knallblått øye?

Kelly - Herregud, så vakker.
Ikke rart hennes kommede eier er helt forelsket i henne.
Jenta med verdens største sovehjerte,
og verdens vakreste Kooikeransikt.
Hun kommer til å bli ufattelig vakker.

Tini - Verdens vakreste Tini.
Favoritten, desidert.
Så utrolig vondt at hun skal helt til Sogn.
Jenta som aldri ble sliten.
En hale som gikk i hundre og ti,
og en personlighet som var helt fantastisk.
Nye eiere; Pass godt på henne,
og vit at om hun noen gang må omplasseres,
så er jeg her. Dere har vært utrolig heldige.

Tusen takk, Brit.
Tusen takk for at du lot meg være en helg hos deg.
Er så utrolig glad for kontakten vi har hatt
etter Kaspar kom hjem.
Du er et utrolig herlig menneske.

Verdens beste helg er over,
og jeg sitter igjen med en trist følelse fordi den aldri kommer tilbake,
men også tusenvis av fantastiske minner.

For et år siden var ventetiden over -
Kaspar var endelig hjemme!
Året har gått så fort,
samtidig som vi har opplevd så utrolig mye sammen.
Takk for at du overlevde 17. juni,
så vi kunne fortsette å tilbringe livene våre sammen.
Den kjærligheten jeg føler for deg er grenseløs.
En kjærlighet som tåler alt,
og aldri minsker.
Kaspar, gutten i mitt liv.

En fantastisk helg hos oppdretter Brit er også,
dessverre, over. Sliten og trist sovnet jeg i bilen på vei hjem,
med tårer rennende nedover kinnene.
Et fyldig referat fra turen detter nok inn i morgen.
Så lover jeg å kjøpe mer kapastitet på siden,
så fort som overhodet mulig.

For nøyaktig ett år siden -
17 august 2007, klokken 00:12,
åpnet en liten kooikervalp øynene.

Gratulerer så masse med 1-årsdagen, lillegutt.
Takk for at du kom inn i livet mitt.
Du er det aller beste jeg har,
og verdt mer enn alle verdens penger.
Jeg elsker deg av hele mitt hjerte.

Veterinærbesøket 18.juni gikk flott, og dyrlegen var helt imponert over hvor fort Kaspar har kommet seg. Vi fikk med spesialfór og medisin for tarmene, som han gikk på i noen dager.

19.juni laget jeg en hilsen til dyreklinikken, med bilder og takket for all hjelp. De satt stor pris på den. Ingen av de som jobbet der da, jobbet når det skjedde. Men bare jeg fortalte så vidt om forgiftningen, skjønte de at det var "han." Så han har absolutt blitt snakket om. Fikk også vite at det er den mest alvorlige forgiftningen de har vært borti. Og ennå vet vi ikke hva han fikk i seg...

Nå er vi på den årlige hytteturen til Hallingdalen - første gangen til Kaspar i år. Han storkoser seg, løper ut og inn, som om ingenting har skjedd. Like glad og sprek igjen, selvom tarmene fortsatt holder på å bli friske. Helt utrolig at han overlevde, rett og slett. Han skulle egentlig ikke vært med oss den dag i dag, men han klarte seg, og vi er evig takknemlige.